Konflikter, makt og rettsvesen i middelalderen

Av tidligere redaktør for Holisten, Stephan Koll, som har intervjuet professor Hans Jakob Orning, med tema "konflikter og konfliktløsning", og "ulikhet og urettferdighet". Hva kan vi lære av historien/ middelalderen? 

«En dom gav som regel, det gjelder også i dag, en part rett og den andre parten urett. Det var en dårlig måte å løse konflikten på hvis partene skulle fortsette å være venner og bo i samme lokalmiljø».

Hans Jacob Orning står bak flere populærvitenskapelige bøker. Han har blant annet skrevet En kort introduksjon til Norge i høymiddelalderen og er fagredaktør for firebindsverket Norvegr. Foto: Olaf Christensen.

Historieprofessor Hans Jacob Orning mener forskjellen mellom fattig og rik var mindre i middelalderen enn den er i dag. Menneskene levde i jordbrukssamfunn der de fleste måtte jobbe hardt. Saker som angikk hele lokalsamfunnet ble behandlet på de lokale tingstedene. Man forsøkte å løse stridigheter mellom enkeltpersoner gjennom forlik eller voldgift, kompromisser der begge parter fikk noe. Norges eldste lovsamling, Gulatingsloven, handler om konkrete tilfeller og situasjoner. Den skiller seg markant fra Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274, som ligner mer på dagens lovverk.

Når man vil ha et utenfra-perspektiv på sin egen tid, kan det være lærerikt å gå til historien. Middelalderen er ikke helt nær samtiden, men heller ikke alt for langt tilbake. Det finnes for eksempel mange skriftlige kilder, fysiske gjenstander og ellers arkeologiske rester etter livet i norsk middelalder. Holisten fikk et møte med professoren ved institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Orning har studert, og skrevet om, ulike aspekter ved denne tidsalderen.

Kristendom - et mer effektivt styringsverktøy

  – Hvilket tidsrom definerer du som norsk middelalder?

  – Middelalder i europeisk sammenheng er tiden mellom antikken og renessansen. Det vil si cirka år 500-1500, men det finnes ulike måter å definere den på. Noen vil si at den norske middelalderen kommer etter vikingtiden, og starter i 1030. For meg er det mer fruktbart å regne middelalderen fra omtrent år 800, til reformasjonen i 1536. Man deler den gjerne inn i tidlig, høy og sen middelalder.

Orning definerer den tidlige delen fra cirka 800 til 1050. Svartedauen rundt 1350 markerer overgangen til den sene delen. Da falt befolkningstallet til omtrent halvparten. Det tok over tre hundre år før antall innbyggere igjen var på 1350-nivået, for det kom mange pest-epidemier etterpå.

   – Er det høymiddelalderen som representerer det typiske ved tidsalderen?

   – Ja, fra 1050 til 1350 er det befolkningsvekst, kristning og utvikling av et stabilt kongedømme. Kristendommen var mye mer egnet til å organisere et kongerike enn den norrøne religionen. Sistnevnte baserer seg jo på forfedredyrking og er derfor tilpasset hver enkelt gård eller høvdingsete. Kristendommen derimot, har et innhold som ikke er knyttet til lokale forhold, der Jesus er den samlende figuren og kongen fungerer som et bindeledd mellom Gud og mennesker.

Begrensede ressurser, lite krig

Middelalderen har vært omtalt som en periode av uvitenhet, trangsynthet og mennesker som var styrt av den katolske kirken.

   – Mener du at middelalderen var en mørk tidsalder?

   – Det er en allmenn oppfatning som jeg mener er ganske feil. Det er flere fenomener og holdninger som tilskrives middelalderen, men som ikke er typisk for den. Hekseprosessene for eksempel, de startet i Europa på slutten av middelalderen, og er mer et uttrykk for den ekstreme konkurransen som oppstod mellom protestantisme og katolisisme etter reformasjonen.

Orning mener middelaldermennesket var kristent på en mer udogmatisk måte enn i århundrene etterpå. I middelalderen førte ikke kongene store kriger, for de hadde ikke mektige hærer. Menneskene levde i desentraliserte samfunn der ressursene var begrenset. Middelaldersamfunnet bygget på den rikdom man fikk fra å dyrke jorden. Jordbruket var arbeidskrevende, så ni bønder måtte streve for at en tiende person, for eksempel en adelsmann, skulle slippe å arbeide. Samfunnet var preget av at de aller fleste måtte arbeide.

 – Det var slitsomt, men nokså rettferdig, fordi det medførte at ingen ble veldig rike eller hadde kontroll over mange mennesker. Ressursene lå på lokalplan, i jordbruk, fangst og fiske. Folk hadde et personlig og gjensidig forhold til høvdingen, presten eller andre øvrighetspersoner. Det er først i vår tid, når samfunnet er kapitalistisk, at forskjellen mellom rik og fattig er blitt enorm. I dag kan samfunnets ledere kreve lydighet av befolkningen og kan kontrollere den på en helt annen måte enn en kunne i middelalderen.

Maktsymboler kan være vakre, som seglet til Mariakirken i Oslo, kongens kirke. Seglet er fra cirka 1310.  Jomfru Maria mottar en modell av kirken fra kong Håkon den femte (1270 -1319). Fire geistlige kneler også for henne. Foto: Kulturhistorisk museum. 

Mange lokale tingsteder   

  – Vi må snakke om rettssystemet i middelalderens Norge. Jeg husker fra historietimene at det var fire regionale tingsteder i Norge, på Frosta, i Gulen, på Eidsvoll og ved Borg, nåværende Sarpsborg. Var det disse stedene man måtte dra for å løse konflikter og stoppe urettferdighet?

 – Disse tingstedene dro man bare til en gang i året. De aller fleste stridigheter og uenigheter ble tatt opp på de mange lokale tingstedene. Der bestemte man også hvordan leidangen, det militære forsvarssystemet, skulle organiseres i hvert distrikt. Alle saker som angikk lokalsamfunnet ble diskutert og vedtatt på disse mindre tingstedene.

  – Du har skrevet om Gulatingsloven som gjaldt på Vestlandet, men også om Magnus Lagabøtes landslov. Den er yngre, fra 1274. Var Landsloven en rettslig forbedring da den kom?

  – Spør du en jurist, en rettshistoriker, vil hen si at Landsloven var et fantastisk fremskritt. Den ligner mer på dagens lovverk. Landsloven er mer strukturert, sammenfattet og langt mer abstrakt enn Gulatingsloven. Jeg har likevel mer sans for sistnevnte. Gulatingsloven er rett og slett rar, og hva vi kaller kasuistisk.

   – Kasuistisk?

   – Den handler bare om kasus – konkrete tilfeller eller situasjoner. Noen eksempler: Du ser tre menn dra av gårde og bare to kommer levende tilbake. De beskylder hverandre for å ha drept den tredje. Det blir ord mot ord, så ingen av dem kan dømmes. Men hvis fire menn drar ut og tre kommer levende tilbake, vil den ene bli dømt fordi de to andre vitner mot ham.

Loven fortalte også detaljert om hva det var lov å gjøre for å hjelpe en mann som var på rømmen, mistenkt for å ha gjort noe galt. Var man i slekt med rømlingen var det tillatt å spenne ben på forfølgerne, men det var ikke lov å hindre dem på mer alvorlige måter.

Side fra Gulatingslova, Norges eldste lovskrift. Ordene «þat er fyst» («det er først») innleder kapittelet om mannhelg, det vil si rettsvern mot overgrep på liv, legeme eller ære. Foto: Universitetsbiblioteket i Oslo.

Uformell konfliktløsning 

Hvordan ble alle tingmøtene omkring i landet organisert og ledet?

  – Hadde man på alle disse lokale tingene et eksemplar av loven skrevet ned, eller var loven noe som enkelte personer kunne utenat?

  – Det har sannsynligvis vært en lovkyndig tilstede på tingmøtene som sa frem lovene når det var nødvendig. Lovsigemannens kunnskap var viktig også utenom møtene på tinget. Det var ham folk kom til for å be om råd, så han hadde høy prestisje i lokalbefolkningen. Typisk for middelaldersamfunnet var at de fleste konflikter ble løst på en uformell måte. Folk var ikke så opptatt av å ta konflikten til retten, for da fikk man en dom. Og en dom gav som regel, det gjelder også i dag, en part rett og den andre parten urett. Det var en dårlig måte å løse konflikten på hvis partene skulle fortsette å være venner og bo i samme lokalmiljø.

Hans Jacob Orning påpeker at det ofte var langt mer effektivt å inngå et forlik. Partene kunne da selv gå sammen og diskutere seg frem til forliket.

Kompromiss var ønskelig

Konfliktløsningen ble imidlertid enklere, og man kunne regne med et gunstigere resultat om partene oppnevnte en eller flere meglere eller voldgiftsmenn.

  – Hva er forskjellen på de to?

  – En megler foreslår hvordan en sak skal løses, mens en voldgiftsmann får myndighet til å avsi dom. En vanlig straff i middelalderen var å bli lyst fredløs eller å måtte betale bøter.

  – Han blir en slags dommer da?

  – Ja, en slags.. En dyktig voldgiftsmann klarte å komme frem til et kompromiss. Da handlet det ikke bare om hvem som hadde gjort noe galt og hvem som hadde rett, men også om hvor stor makt hver av partene hadde i lokalsamfunnet.

Maktbalanse

   – Hele voldgiftsprosessen handler om å finne en balanse mellom partene, og derved en løsning som begge parter kan leve med. Da er det størst sjanse for at begge vil overholde dommen. Hvis den ene parten gis helt rett, kan man være sikker på at den andre vil finne en unnskyldning for å starte en ny konflikt. Vi må huske på at den gang fantes det ikke politi til å håndheve lov og orden. Måten man kunne få sin rett på var å ha et godt nettverk rundt seg av slektninger, venner og andre som man kunne få støtte av i sin sak.

  – Hva hvis den som hadde gjort noe galt hadde mest makt?

  – Da kunne rivaler av denne mannen finne ut at nå hadde han gått over streken. Han burde ikke ha oppført seg så brutalt. Så gikk de sammen og anla sak mot ham. Derved fikk de kanskje jekket ham ned noen hakk. Islendingesagaene gir mange eksempler på hvordan denne dynamikken virket. Svært mange av fortellingene handler om at en høvding går for langt og blir presset tilbake av de andre høvdingene.

Få mennesker døde i feidene

Det fantes mange høvdinger, og de rivaliserte eller allierte seg med hverandre, alt etter hva som lønte seg for dem. Motivet var oftest å sørge for en maktbalanse; å motvirke at en høvding fikk for stor innflytelse.

Professor Orning forteller at mange av de konfliktene som oppstod likevel ikke var veldig blodige. Stridighetene som sagaene skildrer er dramatiske, men det var ikke mange mennesker som ble drept. Så man kaller konfliktene feider, og ikke kriger. Paradoksalt nok har jo stridigheter et potensial for å skape fred. De virker avskrekkende. Ingen vil komme i konflikt, derfor prøver man å løse den på en fredelig måte, understreker han, og legger til:

  – Når alt dette er sagt så skjedde det en merkbar forandring fra 1274 og utover. Før Magnus Lagabøtes landslov ble innført løste man tre av fire konflikter lokalt, eller privat om du vil. I landsloven spilte kongen en større rolle enn før. Han ønsket at lagmennene han hadde utnevnt skulle dømme i saker på tingene, slik at Kronen fikk en andel av bøtene som ble skrevet ut. Denne andelen utgjorde en betydelig del av kongens inntekt. Så den nye loven ble ikke skrevet kun av ideelle grunner.

Forsidebildet på professor Ornings bok illustrerer på en enkel men virkningsfull måte at befolkningen måtte forholde seg til kongemakten, til den katolske kirken og var dømt til å slite hardt for å bli selvberget med mat. Illustrasjon: Kristin Berg Johnsen.

Kongen kunne ikke være egenrådig

Du skriver i en artikkel at det i middelalderen var uvanlig med store slag som involverte mange krigere på hver side. Gjaldt dette i Norge også?

  – Det stemmer. Middelalderen var ikke en tid der menn var villige til å dø for konge og fedreland, aller minst bønder og fiskere. Hirden og stormenn kunne ha lojalitet til kongen, men hvis han gjorde noe forferdelig dumt, forlot de ham. Dette ser man en rekke eksempler på i norsk middelalder. Hvis kongen ikke lyttet til råd fra sine allierte eller ikke prøvde å inngå fred, mistet han støtte og lojalitet. Et grelt eksempel er Magnus den blinde. Han ble blindet, gjeldet og døde etter få år ved makten. Årsaken: han var ikke lydhør overfor sine menn.

Også på nasjonalt nivå gikk det bånd og lojalitet på tvers av grupper..

   – Det er vanlig å tenke på striden mellom birkebeinerne og baglerne som to enhetlige, store grupper som stod mot hverandre Men går man tettere inn på den striden ser man at i en familie kunne ett medlem være bagler og et annet birkebeiner, uten at dette ble sett på som en umulig situasjon. Og det hørte til sjeldenhetene at man ble drept for å ha feil tilknytning. Det vanlige var at når man utkjempet et slag og den ene part så ut til å vinne, valgte motparten enten å stikke av eller å be om grid.

   – De ba om nåde?

   – Ja, det var ytterst få som ble henrettet etter et slag.

Etter hvert ble treller leilendinger 

Temaet for dette intervjuet er konflikter og konfliktløsning, men også ulikhet og urettferdighet. En av de store urettferdighetene var slaveriet, eller trelleholdet.

   –  Fantes det treller i Norge gjennom hele middelalderen?

   – I begynnelsen var 10-20 prosent av befolkningen treller. Deretter avtok trelleholdet gradvis. Det er to hovedteorier som prøver å forklare nedgangen. Den ene er at kirken ikke kunne tolerere slaveri ut fra tanken om at vi alle har samme verdi. Men Kirken forkynte også at ulikhet er Guds straff for menneskenes arvesynd. Så den viktigste grunnen var nok at befolkningen økte, og da var treller en ineffektiv måte å organisere arbeidet på.

   – Ineffektiv måte?

   –  En trell skulle ha mat enten han jobbet mye eller lite. Det lønte seg bedre for bonden å la ham leie jord og kreve inn en årlig avgift. På den måten slapp han å brødfø trellen, og fikk avgiften i tillegg. Så det var sannsynligvis økonomiske, ikke humane, grunner til at treller fikk frihet og ble leilendinger.

   – Men i tidlig middelalder, i vikingtiden, var denne ordningen altså ikke aktuell?

   – Da var det større tilgang på treller og befolkningen var mye mindre. Ble en trell frigitt var det såpass mye udyrkede arealer mange steder at han kunne rydde seg en gård. Alle gårder med rud-navn ble ryddet i høymiddelalderen. Men etter hvert ble det stadig færre arealer som egnet seg til nydyrking, og godseiere og bønder eide det meste av den dyrkbare jorden. Da hadde en frigitt trell ikke lenger muligheten til å være uavhengig av de store jordeierne.

Begrenset kongemakt men sterk kirkelig innflytelse 

   – Hvordan vil du i korte trekk sammenligne vilkårene middelalderens mennesker levde under med hvilke livsbetingelser vi nordmenn har i dag? 

   – Da vil jeg ta utgangspunkt i de tre fellesskapene middelaldermenneskene tilhørte: Riksfellesskapet, trosfellesskapet og det lokale fellesskapet.

Riksfellesskapet, det å høre til et kongerike, spilte en begrenset rolle i menneskenes tilværelse, forteller professoren. De fire regionale tingstedene, organisering av leidangen og innkreving av skatter ble styrt av kongens ombudsmenn, men ellers merket innbyggerne lite til kongemakten.

   – Den moderne staten, som er en videreføring av kongemakten, har en mye større innvirkning på våre liv: Vaksiner, skolegang, militærtjeneste, 17. mai-feiring, folketellinger, statlige skatter og avgifter, pensjoner, trygder og subsidier, strafferegistre, trafikkloven og regler for gravferd, for å nevne noe.

Hans Jacob Orning påpeker at det universelle trosfellesskapet var en vesentlig faktor i middelalderen. Kirken grep inn i folks liv i alt fra døgnrytme og samliv til spørsmål om frelse og fortapelse. Hver bygd hadde sin kirke, og antallet kirker var om lag like stort i middelalderen som i dag. Dette til tross for at folketallet var mindre enn en tidel av det som det er i dag. I dagens sekulariserte samfunn har Den norske kirke langt færre ambisjoner, og den har dessuten begrensede muligheter til å påvirke befolkningen.

 Lite lokal tilknytning anno 2023

   – I middelalderen var det lokale fellesskapet ubetinget det viktigste. Dagliglivet utspant seg på gården og i bygda. De aller fleste var bønder og levde av de de selv produserte. Det var et samfunn uten offentlig sikkerhetsnett, der folk måtte søke vern og støtte hos venner, slektninger og høvdinger. Konflikter og uenigheter ble forsøkt løst lokalt og på en måte som begge parter kunne godta.

I 2023 er relativt få mennesker sysselsatt i primærnæringene, og folk bor stort sett i urbane strøk. Rundt 30 prosent av befolkningen mottar pensjon, trygd eller sosialhjelp. Lovverket er mer  omfattende enn i middelalderen. Politiet spiller en vesentlig rolle i både å forbygge, forhindre og etterforske lovovertredelser, og advokater er blitt en uunnværlig yrkesgruppe i rettsforhandlinger.

   – Den lokale tilhørigheten er altså betydelig svakere i vår tid, siden staten har overtatt mange av de oppgavene som i middelalderen ble løst internt i lokalsamfunnet, avslutter professor Orning.