Miljøkrise og fremtidshåp

Miljøutfordringene kan gjøre det lett å miste motet. Hvordan forholder vi oss til dystopien i miljø- og klimaspørsmålene? Og ligger det et ansvar i våre livssyn og tro for å gjøre noe med krisene vi står overfor?

Kontaktgruppen for buddhist-kristen dialog har 25-års jubileum. Gjennom tiår med samtaler om ulike temaer innenfor kristendom og buddhisme ønsker Kontaktgruppen å vise hva dialogen har bidratt med i praksis.

Dialoggruppen åpnet denne spennende kvelden på Litteraturhuset. Egil Lothe representerte Buddhistforbundet og Anne Hege Grung representerte den norske kirke. De fortalte om dialogen de har hatt gjennom så mange år.

Hvert møte starter med 10 minutters meditasjon. Dette var også en praksis vi som tilhørere fikk prøve på, helt til gongen førte oss tilbake til rommet og klimakrisen.

Det som gjorde denne kvelden annerledes en mange andre foredrag om klimakrise var at arrangørene hadde skapt et rom hvor ikke bare tanken fikk lov til å komme til. Det var ikke så mye statistikk, planer, grafer og annet hodebry. Istedenfor vekslet man mellom innlegg og vakre, ettertenksomme kulturinnslag.

 Wai Thai Norge spilte vakker musikk og avsluttet med en vakker roseseremoni som innledet denne 3 timer lange seansen.

Solfrid Molland har laget sanger som berører menneskets nære forhold til jorden og plantene. Hun kaller sitt prosjekt for "Håpets Kappe".

Den norske kirke og Buddhistforbundet kom med egne innlegg på hva man kan gjøre i forhold til den miljøkrise som nå utspiller seg.

Maitreyashila Dennis Jagestad fortalte om et stunt han nå gjennomfører sammen innenfor buddhismen. Det handler om at "vi gjør ingenting for miljøet". Dette er en underfundig tanke om at vi alle sammen etterlater et stort CO2 avtrykk på planeten. Gjennom å gjøre "ingenting" blir avtrykket mye mindre. Innlegget var både underholdene og personlig.

Den norske kirke ved Morten Holmqvist, hadde et innlegg som innbefattet en stor del selvransakelse. Den norske kirke og kristendommen er blitt beskyldt for å ha en hierarkisk tilnærming til naturen og alle dens skapninger imens mennesket troner på toppen. Holmqvist prøvde beskrive en ny tilnærming fra kirkens side. Han siterte også noe vakre sitat fra Frans av Assisis tanker.

Oddbjørn Leirvik skrev på 90-tallet skriften "En levende Jord i Krise". Han presenterte sine gamle notater og undringer overfor den miljøkrise vi står overfor og kunne konkludere med at mange av disse tankene er like relevante idag.

En annen som har prøvd å gå i dypet på hvordan vi kan løse klimautfordinger er Karen Veslemøy Lemvik. Hun har prøvd å finne av hvorvidt interreligiøs dialog kan være med på å løse diskusjoner som har med klima å gjøre.

Hennes masterthesis heter "Deforestation and Religious Collaboration Approaching Environmental Issues through Interreligious Dialogue". Den tar for seg hvordan religiøse og spirituelle grupperinger samarbeider i Brasil for å forhindre avskoging.

 Karen Veslemøy Lemvik.

Prest Tor Øystein Vaaland ledet til slutt en panelsamtale med representanter fra flere trossamfunn.

Rupinder Kaur, sikh

Patrik Swanstrøm, holist

Notto Thelle, kristen

Ani Könchog Lhamo, buddhist

 Shoaib Sultan, muslim (mdg)

Didrik Søderlind, human etiker

Spørsmålsstillinger

• Hva gjør trostradisjonene/ religionene våre med mangel på fremtidshåp?
• Er tro en livsflukt eller en mobilisering til ansvar/ handling i dette spørsmålet?
• Kan tro og livssyn være en motkraft til det destruktive?

Det ble mange gode refleksjoner rundt disse temaer. Også tematikken rundt aktivisme og det å ta fysisk, handfast ansvar for miljøet ble tatt opp. Her har kanskje religioner og livssyn vært noe tafatte og uten handlingskraft. Patrik Swanstrøm utfordret panelet og formidlet standpunktet at når tilstanden på rødlistede arter og biomangfold virkelig trues, er vi nødt til å stå sammen å ytre våre standpunkter med en stemme. Stortinget bruker altfor lang tid på å diskutere disse sakene noe som også gjør at befolkningen føler seg handlingslammet og dermed risikerer å miste sitt håp. 

Muligheten til å bidra er det som skaper engasjement og en god selvfølelse. Det er viktig at autoritative institusjoner innser dette, slik at vanlig folk kommer til og opplever at deres handlinger betyr noe.